I 1976 jobbet jeg på Norges Blindeforbunds førerhundskole i Vestby, og en dag kom en kollega som bodde på hybel i Hølen og fortalte at hun var mektig lei av av å høre tassingen av noen langhårsdachser i etasjen over som tilhørte vertskapet. Dette gjorde meg veldig tent på å treffe noen dachser, jeg hadde ikke sett så mange utenom min Fellow. Hun fortalte at naboen hadde dachsvalper, men disse var strihår, men jeg hadde bare korthår i tankene. Jeg ba henne spørre om jeg kunne komme ned å se disse. Slik ble jeg kjent med mor Åse (Nedberg) Wenja's mor. På denne tiden hadde vi 4 schäfere, så Anne ønsket ikke en hund med så korte ben. Jeg fortalte mor Åse at jeg en gang i tiden skulle ha en dachs igjen. En dag kom min kollega og sa at jeg måtte dra til Hølen å hente valpen min. jeg kunne ikke huske at jeg hadde bestilt noen valp så overraskelsen var stor. Dette var like før vi skulle gifte oss så det var ikke økonomi til å kjøpe noen ny hund, i tilleg til at Anne ikke ønsket dachs.Jeg tok likevel en tur til Hølen etter arbeidstid. Det ble også mitt første møte med Wenja som da hadde med et kull fra Rauland. Jeg falt pladask for for et lite nøste som het Wenja`s  Molly. Wenja forsto min økonomiske situasjon og vi kom frem til en avtale om betaling.

Molly ble smuglet hjem i en bag, men måtte jo etter hvert ut, det var ikke særlig populært at jeg hadde med en valp, men etter 5 min.smeltet Anne, som siden ikke ønsket noen annen rase, men vi har også hatt Norsk Lundehund.

Molly ble aldri noen utstilling eller jakthund tiltross for god avstammning, men hun var dachs i ordets rette forstand. En stor personlighet som gledet oss i 16 år. Det var bare mor Åse som fikk lov å trimme pelsen hennes.

Vi ville ha et kull på henne og valgte Aito til mor Åse.

Kennelnavnet vårt ble Aitolos, ikke etter Aito, som mange trodde men etter Aitolos fra Gresk Mytelogi.

Den neste strihåren ble Ali Oblix fra Arnkjell og Monika Johansen. Han ble raskt NUCH og NJ(h)CH men ble dessverre påkjørt under et drev. Disse 2 ble opphavet til vår strihårstamme.

Vi drev et lite oppdrett frem til 1991, da hadde vi flyttet fra Østfold til Trøndelag, da ble avstandene så lange at aktivitetene ble veldig begrenset. Her vi bor er det ikke noe hundemiljø som vi føler oss hjemme i, det er mye sau og snø her så jakttrening er vanskelig, også fordi vi ikke er jegere selv.

Vi har vært medlem i ND som det het fra 1976.

Miljøet i ND var den gang unikt, det var et vennskap og samhold som en ikke finner så mange steder.